Mr. ME

Jeg har skrevet om denne misteren før, Mr. ME. Familie og venner vet hva det betyr, iallefall om de har tittet innom her innimellom. Det er nå alt for lenge siden jeg har skrevet noe. På en måte er det bra, for jeg skriver stort sett bare når tankeboksen er fylt til randen. Jeg har ikke fått takket for responsen jeg fikk på forrige innlegg. Så... Tusen takk! Det gav meg en utrolig god følelse, tenk at mine ord kunne nå ut til så mange. På ett døgn gikk lesertallet mitt fra maks 2 til nesten 1200. Jeg må ha skrevet noe rett, mine ord hadde en betydning. Igjen, det føltes utrolig godt!

Vel, tilbake til Mr. ME. For noen år siden begynte jeg å kalle sykdommen for Mr. ME. Jeg kan ikke gi noen god grunn for hvorfor det ble silk. I ettertid har jeg noen ganger tenkt at det var et barnslig påfunn av meg. Men etter å ha grublet litt mer over saken, har jeg funnet ut at det er noe av det smarteste jeg har gjort. Ved å gi sykdommen sin egen identitet har jeg klart å distansere meg fra den. Som jeg skrev i forrige blogginnlegg: Jeg har ME. Jeg er ikke ME. Det skal ikke legges skjul på at Mr. ME påvirker stort sett alle deler av livet mitt. Han er en snik, som bor inni kroppen min, og min energi er hans levebrød. Jeg kan ikke late som at han ikke er der. Dersom jeg fornekter hans tilstedeværelse, trøstespiser han. Da blir jeg sengeliggende. Med tiden har jeg lært meg å kjenne appetitten hans, og beregner ut i fra det hvor mye jeg kan bruke av min energi. Hvis jeg bruker for mye, slik at matfatet hans blir tomt, blir misteren ordentlig sinna. Da går han til angrep på muskler, ledd, hode, øyne, øre, matlyst og søvn. Jeg kan fortelle dere det, at det ikke er et pent syn. Men på den andre siden gjør det ikke noe for dere, for jeg blir liggende på et mørkt, stille rom. Alene. 

Men, Caroline, hvorfor var det så smart av deg å navngi Mr. ME? Jo, det skal jeg si deg! De gangene misteren er sinna, eller har hatt en større appetitt enn før, da må jeg ta det veldig med ro. Sosiale begivenheter står da nederst på min "to do"-liste. Så istenden for å takke nei til invitasjoner ved å si "Beklager, jeg er for sliten", kan jeg si "Beklager, misteren er sinna". Det er ikke jeg som ikke kan, det er Mr. ME som ikke vil. Han må være den lateste, største introverten jeg vet om. Kroppen min er hans bolig, og på menyen hans er favorittretten min energi. En vakker dag skal han flytte ut, men jeg kan ikke tvinge ham.

"Jeg er utrolig sliten idag, så jeg kan ikke". "Mr. ME har vært sinna idag, jeg må ta det med ro".
"Jeg har vært så dårlig den siste tiden".  "Jeg har kranglet med misteren en stund".
"Det har jeg veldig lyst til, men jeg orker ikke". "Det har jeg veldig lyst til, men Mr. ME vil ikke".

 

 

Kjære Mr. ME
I over 6,5 år har du vært en del av livet mitt. Både på gode, og onde dager. Du har vært med meg gjennom alt jeg har opplevd. Jeg vet ikke hva jeg føler for deg lenger. I flere år var det eneste jeg følte overfor deg hat. Jeg hatet din tilstedeværelse, din motvillighet, din sult og måten du straffet meg på. Jeg hatet deg. Nå misliker jeg deg. Vi har hatt våre krangler og uenigheter, men du har likevel lært meg uendelig mye. Om meg selv. På grunn av din trassighet, har jeg lært å sette pris på små ting i livet. Men jeg ønsker også å oppleve store ting i livet. Der stopper du meg, og derfor misliker jeg deg.
Jeg har blitt bedre kjent med deg med tiden, og jeg kjenner din irritasjon. Da må jeg gjøre som du sier, slik at irritasjonen ikke bygger seg opp til sinne. Du nekter å høre på meg, så jeg må ta forhåndsreglene. Jeg har akseptert at det er oss to nå, men begrenser meg selv forferdelig mye for at du skal være fornøyd. Når du er det, har jeg det best. Men det er så utrolig mange ting jeg ønsker å gjøre. De tingene må jeg gjøre alene, uten deg. En dag vil det være bare meg, uten deg. Jeg er en klokere og bedre versjon av meg selv, enn før vi møttes. Og jeg lover at jeg skal huske det du har lært meg, når det en dag bare er meg. Uten deg.
Kjære Mr. ME. Jeg gleder meg til dagen du flytter ut, men jeg ville ikke vært foruten tiden vi har hatt sammen.
Med vennlig hilsen, Caroline 

Ingen kommentarer

Siri

27.09.2014 kl.00:58

Hei!

Må innrømme at det er litt rart å lese innleggene dine. Det er nesten som om du har klart å sette ord på mine tanker og følelser. Som liten hadde eg angst, og gav den navnet "Skyggen", fordi den overskygga alt som var gøy. Idag er det MEen som har den hovudrollen. Mens angsten bare titter fram når MEen trenger assistanse på å gjera livet litt vanskeligere. Men uansett kunne heller kje eg tenkt meg å være foruten dei lærdommane eg har fått gjennom å ja ME. For dei er det mange av!

Eg sett pris på dine innlegg, godt å kjenne at ein ikkje er aleine. Sjølv om eg ikkje ynskjer ME på min verste fiende...

Skriv en ny kommentar

hits