Mr. ME

Jeg har skrevet om denne misteren før, Mr. ME. Familie og venner vet hva det betyr, iallefall om de har tittet innom her innimellom. Det er nå alt for lenge siden jeg har skrevet noe. På en måte er det bra, for jeg skriver stort sett bare når tankeboksen er fylt til randen. Jeg har ikke fått takket for responsen jeg fikk på forrige innlegg. Så... Tusen takk! Det gav meg en utrolig god følelse, tenk at mine ord kunne nå ut til så mange. På ett døgn gikk lesertallet mitt fra maks 2 til nesten 1200. Jeg må ha skrevet noe rett, mine ord hadde en betydning. Igjen, det føltes utrolig godt!

Vel, tilbake til Mr. ME. For noen år siden begynte jeg å kalle sykdommen for Mr. ME. Jeg kan ikke gi noen god grunn for hvorfor det ble silk. I ettertid har jeg noen ganger tenkt at det var et barnslig påfunn av meg. Men etter å ha grublet litt mer over saken, har jeg funnet ut at det er noe av det smarteste jeg har gjort. Ved å gi sykdommen sin egen identitet har jeg klart å distansere meg fra den. Som jeg skrev i forrige blogginnlegg: Jeg har ME. Jeg er ikke ME. Det skal ikke legges skjul på at Mr. ME påvirker stort sett alle deler av livet mitt. Han er en snik, som bor inni kroppen min, og min energi er hans levebrød. Jeg kan ikke late som at han ikke er der. Dersom jeg fornekter hans tilstedeværelse, trøstespiser han. Da blir jeg sengeliggende. Med tiden har jeg lært meg å kjenne appetitten hans, og beregner ut i fra det hvor mye jeg kan bruke av min energi. Hvis jeg bruker for mye, slik at matfatet hans blir tomt, blir misteren ordentlig sinna. Da går han til angrep på muskler, ledd, hode, øyne, øre, matlyst og søvn. Jeg kan fortelle dere det, at det ikke er et pent syn. Men på den andre siden gjør det ikke noe for dere, for jeg blir liggende på et mørkt, stille rom. Alene. 

Men, Caroline, hvorfor var det så smart av deg å navngi Mr. ME? Jo, det skal jeg si deg! De gangene misteren er sinna, eller har hatt en større appetitt enn før, da må jeg ta det veldig med ro. Sosiale begivenheter står da nederst på min "to do"-liste. Så istenden for å takke nei til invitasjoner ved å si "Beklager, jeg er for sliten", kan jeg si "Beklager, misteren er sinna". Det er ikke jeg som ikke kan, det er Mr. ME som ikke vil. Han må være den lateste, største introverten jeg vet om. Kroppen min er hans bolig, og på menyen hans er favorittretten min energi. En vakker dag skal han flytte ut, men jeg kan ikke tvinge ham.

"Jeg er utrolig sliten idag, så jeg kan ikke". "Mr. ME har vært sinna idag, jeg må ta det med ro".
"Jeg har vært så dårlig den siste tiden".  "Jeg har kranglet med misteren en stund".
"Det har jeg veldig lyst til, men jeg orker ikke". "Det har jeg veldig lyst til, men Mr. ME vil ikke".

 

 

Kjære Mr. ME
I over 6,5 år har du vært en del av livet mitt. Både på gode, og onde dager. Du har vært med meg gjennom alt jeg har opplevd. Jeg vet ikke hva jeg føler for deg lenger. I flere år var det eneste jeg følte overfor deg hat. Jeg hatet din tilstedeværelse, din motvillighet, din sult og måten du straffet meg på. Jeg hatet deg. Nå misliker jeg deg. Vi har hatt våre krangler og uenigheter, men du har likevel lært meg uendelig mye. Om meg selv. På grunn av din trassighet, har jeg lært å sette pris på små ting i livet. Men jeg ønsker også å oppleve store ting i livet. Der stopper du meg, og derfor misliker jeg deg.
Jeg har blitt bedre kjent med deg med tiden, og jeg kjenner din irritasjon. Da må jeg gjøre som du sier, slik at irritasjonen ikke bygger seg opp til sinne. Du nekter å høre på meg, så jeg må ta forhåndsreglene. Jeg har akseptert at det er oss to nå, men begrenser meg selv forferdelig mye for at du skal være fornøyd. Når du er det, har jeg det best. Men det er så utrolig mange ting jeg ønsker å gjøre. De tingene må jeg gjøre alene, uten deg. En dag vil det være bare meg, uten deg. Jeg er en klokere og bedre versjon av meg selv, enn før vi møttes. Og jeg lover at jeg skal huske det du har lært meg, når det en dag bare er meg. Uten deg.
Kjære Mr. ME. Jeg gleder meg til dagen du flytter ut, men jeg ville ikke vært foruten tiden vi har hatt sammen.
Med vennlig hilsen, Caroline 

Jeg har ME. Jeg er ikke ME.

Dette innlegget skulle blitt skrevet ferdig og postet mandag 12. mai. Formen min tillot dessverre ikke dette.


Visste du at det er den internasjonale ME-dagen idag? Jeg visste ikke om den, før jeg selv ble medlem i "ME-grupper" på facebook. Dette vil bli et langt innlegg, men det er ikke ment for å få sympati. Det jeg ønsker er aksept og forståelse.


Vet du hva ME er? Hvis du ikke vet, er du ikke alene om det. Det er flere folk i helsevesenet som ikke vet hva myalgisk encefalopati er. Uvitenheten er uendelig stor. Til og med jeg vet ikke hva det egentlig er. Tross at jeg har levd med det i over 6 år, og vært pårørende i 17 år.

 

 

 

 


Jeg vet hvordan ME føles.


Du må lære deg å leve med alle symptomene. Det er ikke bare energimangel, som mange kan tro. Kun små anstrengelser, både fysisk og psykisk, kan slå deg helt ut. Sengeliggende. Muskel- og leddsmerter, hodepine, nedsatt konsentrasjon og hukommelse, søvnproblemer, feberfølelse, "influensaverk" i kroppen, fordøyelsesplager, kvalme, manglende matlyst, svimmelhet, overfølsomhet for lyder, lys og lukt... Vel, nå har jeg nevnt det jeg kommer på.


Du må lære deg å akseptere livssituasjonen, som den er. Alle hverdagslige ting oppleves som en stor utfordring. Alt må planlegges. Det å ta en dusj, eller en tur på butikken for å handle mat, kan føles som et maraton. På en god dag kan du orke begge deler, på en dårlig... Ingen av delene. Jeg bor hjemme hos mamma og pappa. I huset har vi til sammen tre stuer, alle innredet med hver sin sofa. På de dårlige dagene mine, har jeg gjerne sittet i alle. Lurer du på hvorfor? Saken er den at jeg ikke orker annet enn å sitte eller ligge nede. Rastløsheten bygger seg opp, og man vil så gjerne gjøre noe. Selv det å vaske vinduer kunne vært gøy. Men man er fanget i sin egen kropp. Det er da jeg flytter meg, fra senga til den ene sofaen, senere til den neste. Da føler jeg at jeg har gjort litt den dagen. Det å akseptere at det livet man lever nå, er så vanvittig ulikt livet man hadde tidligere... Det er en lang prosess. Man kan ikke måle seg med seg selv som frisk, da psyker man seg sakte men sikkert ned.


Du må lære deg selv å si nei. Man kan ikke lenger gjøre alt man gjorde før. Du må si nei både til venner, og deg selv. Hvis du ikke klarer det, kan du si farvel til alt. Sengeliggende, i et bekmørkt rom, aller helst lydløst. Det å gang på gang måtte si nei til invitasjoner man får fra venner, setter sine spor. Med tiden blir det ferre og ferre. Både invitasjoner og venner. For min del er det å ikke gå ut av huset på dagevis, ikke unormalt. Da er internett og serier min beste venn. Og facebook, såklart, slik at følelsen av å være litt sosial er til stede. Jeg følger med på mange serier, i alt 15. Det er iallefall det antallet jeg har på huskelista på mobilen. Lista har jeg fordi jeg glemmer hvilke episoder jeg har sett, og hvilke serier jeg faktisk følger med på. Alle seriene blir forøvrig ikke sendt på likt.


Du må lære deg å finne den positive siden med ting. "Idag har jeg ikke orket å gjøre noen ting", kan man tenke skuffet for deg selv. Men så kommer man på at man har laget seg et måltid, luftet hunden, kanskje også gått den lange turen for å hente posten. "Jøss, jeg har jo faktisk gjort en del idag!", tenker man da. At så lite, kan føles som så mye, er skremmende. Men slik er min hverdag. Og det er uendelig viktig å klare å se hva du faktisk har gjort. I stedet for å forkusere på alt man ikke lenger orker.


Du må lære deg å leve med redselen. Redselen for å skuffe deg selv, og andre. Redselen for å aldri bli frisk. Eller den enda større redselen - redd for at sykdommen blir verre. Men dersom man blir frisk, eller bedre, vil redselen for tilbakefall være der konstant.


Du må lære deg å leve med kommentarer fra bedrevitende mennesker. Det at fetteren din, eller søstera til din mors venninne har blitt friske, vil ikke si at det samme vil hjelpe meg. ME er en individuell sykdom, ingen behandling er dokumentert. Likevel vil du alltid høre spørsmål som: "Har du hørt om...", "Har du prøvd...", "Hvorfor har du ikke...", "Hvorfor gjør du ikke bare..." og så videre. For ikke å glemme de uendelige tipsene om hva du bør gjøre. Det verste tipset jeg har fått lyder slik: "Bare tenk deg at du er frisk, så orker du det, skal du se!". Nei, jeg kan ikke tenke meg frisk. Det er en fysisk sykdom. Jeg vet hvordan min kropp fungerer, hvordan den takler sykdommen. Og det er kun jeg som vet det. Legen min vet det ikke, pappa (som selv har ME) vet det ikke, selv ikke den fremste ME-spesialisten i verden vet det. Man må lære seg å kjenne sin egen kropp, og sine begrensinger. Med det legger man også merke til hva som virker positivt på helsetilstanden. Det er det eneste som kan hjelpe.


Du må lære deg å forklare og forsvare deg selv. Som nevnt tidligere, uvitenheten rundt ME er uendelig stor. Det blir stilt spørsmål med hvorfor du ikke orker det ene og det andre. Det finnes også folk som stiller spørsmål om de tingene du faktisk orker. "Hvorfor kan du ditt, hvis du ikke kan datt?" Igjen, jeg vet hva kroppen min tåler. Følelsen av at man ikke blir trodd, at folk ser på deg som et dovendyr, skjærer dypt. Problemet ligger ikke i at jeg har et behov for å bli forstått i alles øyne. Problemet er at en så omfattende sykdom har så lite fokus. Sykdommen er usynlig hos meg som person, men også usynlig for store deler av helsevesenet. Mange tiltak, både offentlig og privat, blir satt i gang for å skaffe penger til andre alvorlige sykdommer. Langt ferre til ME-forskning. Hovedguppen av innsamlingsprosjekter til ME-forskning, er private initiativ. Løsningen på problemet bør være større fokus på ME. Dersom flere vet litt om hva diagnosen dreier seg om, vil man bli lettere forstått.

 

 

 

 

 

Jeg har ME. Jeg er ikke ME.


Med årene har jeg lært mange av de tingene som trengs, for å kunne leve med sykdommen. Jeg vet hva symptomene er, og hvilke konsekvenser som kommer dersom jeg trosser dem. Jeg har akseptert livssistuasjonen min, så godt som det kan gjøres. Jeg har blitt flinkere til å si nei, både til meg selv og andre. Jeg er flink til å finne den positive siden i de aller fleste situasjoner. Jeg har overvunnet noe av redselen. Jeg prøver å ignorere irrelevante kommentarer, og sier til meg selv at det er i beste mening. Jeg vet når jeg må forklare meg selv, og når det ikke er nødvendig.


Jeg har mange dårlige dager, men også en del gode innimellom. På de gode dagene gjør jeg ting jeg lenge har hatt lyst til, men prøver å ikke gjøre mer enn jeg vet jeg tåler. Dersom jeg tøyer grensene for mye, må jeg "betale" for det de neste dagene/ukene. Sengeliggende. På de dårlige dagene ser du meg ikke.

 

Takk for at du tok deg til til å lese dette. Jeg håper det kan hjelpe til at flere i min situasjon blir forstått. Del gjerne innlegget videre.

- Caroline

stress.

Jeg tåler ikke stress. Jeg tåler ikke sinne. Begge deler blir jeg sliten av. Om jeg er stresset, blir jeg sint av den grunn. Og da blir jeg mer stresset. Du ser hvordan det går? Ja, helt rett. En ond sirkel. Jeg merker heldigvis når det er på randen til å gå galt. Da skjelver jeg i kroppen, gjør alt jeg kan for å holde tårene inne. Den minste ting kan vippe meg av pinnen. Senest for en time siden, holdt jeg på å grine fordi jeg ikke fikk inn kontakten til brødristeren på første forsøk. Det jeg da kan gjøre, er enten å sette meg ned å grine i frustrasjon, uten at jeg egentlig vet hvorfor. Jeg kan slå i veggen, eller ringe en venn. Ikke helt de samme tre hjelpemidlene som på "Vil du bli millionær", men et av de stemmer jo. Det er som oftest det jeg velger, alternativ tre. Om jeg er tidlig nok ute med å ringe en venn, er sjansen for at stressbobla sprekker meget stor. Det er fint. Om jeg venter for lenge, eller ignorerer tegnene helt, er det alternativ én som blir valgt for meg. Da kan jeg ikke styre meg. Tårene kommer som en vannsprut fra en forbipasserende bil, som ondskapsfullt pløyer seg gjennom den største vanndam. Alternativ to har også blitt brukt nå og da opp gjennom tidene. Men da helst når jeg er sengeliggende, skuffet og redd. Om jeg har nevnt det til folk, at jeg leker Mike Tyson mot veggen, får jeg som regel samme svar. "Men Caroline da, du må jo ikke gjøre det. Det hjelper jo ikke for noe." Vel, jeg er uenig.

Si meg det. Om du ufrivillig hadde blitt sengebundet, hva hadde du gjort? Når du vet at andre kan gjøre hva enn de vil, akkurat når de vil, og du ligger i senga med en hals som føles som en ørken. (Fordi du i noen timer har prøvd å samle krefter til å hente et glass vann). Hva hadde du gjort? Det kan du ikke svare på. Jeg kan ærlig si at du aldri vil forstå. Den nærmeste jeg kommer en forklaring på ME er 40 i feber, med influensaverk i hele kroppen. Ja, det kan du kjenne deg igjen i. Men, et stort men. De gangene du har vært så syk, vet du at det går over om noen dager. Kanskje om to uker, dersom du har skikkelig uflaks. Jeg, derimot, jeg vet ikke hvor lenge det vil vare. Om jeg er sengeliggende ei uke, eller en måned. Uvitenheten gjør meg så frustrert (les: forbannet), og det eneste jeg orker å gjøre der og da, er å slå i veggen. Telle til tre, ta sats og slå. Det hjelper. Da slipper jeg iallefall å bruke krefter på å reise meg fra senga. 

Jeg er sjeldent sinna. Tror det er 4-5 år siden sist jeg var skikkelig sinna. (På noen andre enn mr. ME, vel og merke. Men han tells ikke i denne sammenhengen). Å se det beste i alle situasjoner har jeg alltid vært bevisst på. Drama er for meg, som Agent P er for Dr. Doofenshmirtz. Ødeleggende. De som ikke vet hvem Agent P eller Dr. Doofenshmirtz, trenger virkelig å oppdatere seg på Disney Channels "Phineas og Ferb". OG DER. Der koblet hjernen min ut. Tror jeg skulle frem til...noe. Det kommer sikkert en oppdatering en annen dag når dere (les: jeg) minst venter det, forhåpentligvis i nærmeste fremtid. Snakkes.

rot.

Hei.

En av mine aller kjæreste venner, Camilla, har startet å blogge. Jeg er rørt, glad, og stolt. Mer om det skriver jeg ikke her, ikke idag. Grunnen til at jeg åpnet med det, er at jeg kjente det kriblet i fingrene mine etter å skrive. Så takk, Camilla, takk for at du fikk frem skrivelysten min igjen!

Som vanlig vet jeg ikke hva som kommer til å stå i dette innlegget. Tømmer hodet. Det er en ting som har trampet rundt blandt hjernecellene mine den siste tiden. Det er ubetydelig. Jeg føler meg ubetydelig. Hvorfor, spør du? Vetta pokker, svarer jeg. Kanskje jeg finner svaret på dette spørsmålet, når jeg får skrevet tankene mine ned. Jeg har vært sykemeldt et helt år. De siste tre månedene var jeg sykemeldt 60%. Det vil si at jeg hadde fire arbeidstimer i uka. Jeg har gått et helt år, nesten uten å egentlig gjøre noen verdens ting. Hva vil jeg, og hva kan jeg gjøre? Jeg vet ikke. Sykemeldt er jeg ikke lengre. Fordi jeg ikke kunne, men også fordi jeg følte meg klar for å tibake i jobb. Jeg håper det sistnevnte stemmer. Partallsuker jobber jeg torsdag og lørdag, oddetallsuker jobber jeg tirsdag. Det er de eneste rutinene jeg har i livet mitt. Litt rutine, annenhver uke. 

Jeg vil så gjerne, så veldig gjerne, ha et rutinert liv. Legge meg, og stå opp til ca samme tid hver dag. Spise sunne måltider. Kanskje gå en tur, eller trene litt hver dag? Det er iallefall det jeg tror jeg vil. Samfunnet forteller meg jo at det er det jeg burde strebe etter. Sannheten er at jeg gir blanke f'en i hva jeg putter i tyggemaskinen jeg har plassert under nesa. Alt er sunt, mener jeg. Er det ikke sunt for kroppen, er det sunt for sjelen. Ferdig diskutert, det er min mening. Jeg vil, innerst inne, klare å ha en normal døgnrytme. Stå opp før folk har lunsj, i det minste. Men hvorfor skal jeg det? Jeg gjør jo ingenting. Det at det noen ganger går ei uke, hvor jeg så vidt er ute av døra på huset, er ikke unormalt. Jeg blir ikke invitert med på noe. Forståelig, og forferdelig. Jeg trenger, som alle andre, å være sosial. Men det er lettere sagt enn gjort. Å spare på energien er en del av hverdagen min. Hvis ikke jeg har planer, så legger jeg sjeldent planer. Ene og alene fordi jeg vil spare energien, til den dagen det jeg faktisk trenger det. Med det så har mitt initiativ med venner sunket. Særlig det siste året, som startet med tre-fire måneder på ei madrass, foran tv'en.

Så klart forstår jeg at folk ikke gidder å invitere meg med på ting. Eller at de kanskje ikke tenker over det. Hvorfor inkludere noen som ikke selv tar initiativ lengre? Jeg hadde ikke gjort det. Det er en ærlig sak, jeg bærer ikke nag ovenfor noen. Men der, der kommer det ubetydelige inn. Alt inni meg skriker at jeg må invitere til filmkveld, bake kake og stille opp med god mat. Det vet jeg at jeg vil. Men jeg orker ikke. Jeg gjør det ikke, og blir derfor ikke bedt med på slike ting. Jeg føler meg helt ærlig veldig mye...ensom. Dritt. Nå skriver jeg tullete her. Aner ikke hva jeg vil frem til. Det er så uendelig mange ting jeg vil utrette. Akkurat hva, kan jeg ikke sette ord på nå. Jeg tror jeg har fortrengt drømmene mine. Eller så har mr. ME spist de. Han spiser iallefall, det gjør ikke jeg. Matlysten min er ikketilstedeværende. Men det er aldri så galt at det ikke er godt for noe. Nå passer jeg i det minste favorittbuksa jeg kjøpte for 6 år siden. Digresjon. En av de tingene jeg vet at jeg mestrer.

Jeg føler meg uendelig liten. Studiekompetanse har jeg ikke, og jeg kjenner igjen blikkene som spidder meg hver gang det kommer opp. På jobb ser du meg rundt 20%, mer enn det klarer jeg ikke. Det å trene er noe jeg elsker, men jeg klarer ikke det heller. Joda, jeg er flink til å skryte av meg selv. Jeg er flink til å se det beste i så og si alle situasjoner. Hadde jeg ikke vært det, kunne jeg lagt meg i grava med det samme. Jeg er utrolig positiv og oppmuntrende når venner oppnår noe. Jeg blir så stolt og glad på andres vegne, tross at jeg ikke kan føle det samme om meg selv. En annen ting jeg er flink til, er å være syk. Det sier jeg og fra tid til annen. Jeg er flink til det. Men... Det er forferdelig at det skal være den største bragden i livet mitt. Slik ser jeg det nå. Alt jeg ønsker å gjøre, alt jeg drømmer om, blir sakte men sikkert spist opp av misteren. Han minner meg på at jeg ikke kan. 

Tror det er best at jeg avslutter nå. Føler bare jeg gjentar meg selv, med forskellige formuleringer. Skriver bare rotete. Det er vel egentlig forståelig at jeg gjentar meg selv, når det er så lite som skjer i livet mitt. Snakkes.

visst pokker kan jeg.

Som mange andre ganger, starter jeg med å skrive dette:
Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive. Det fungerer ikke for meg å tenke ut hvilke ord jeg skal slå frem på tastene. Erfart og dokumentert på skolen, jo mer jeg gav blanke f'en i hva som ble skrevet - jo bedre karakter. Første gang jeg gikk før på en heldagsprøve, var norsk- og nynorskeksamen i tiende klasse. Jeg gikk en over en time før tiden, alle andre ganger satt jeg gjerne ti minutter på overtid (hvis jeg kunne). Jeg satt og skrev, dret rett og slett i hva jeg skrev, skriblet bare ned noe. En novelle, og et kåseri. Det var noen måneder etter jeg først ble syk, jeg var utslitt. Følte ikke jeg klarte noen ting, da var det heller ikke vits i å prøve. Hadde jeg fått en treer, hadde jeg blitt fornøyd. En firer hadde gjort meg sjeleglad. Jeg fikk en sekser. Ja, det var i tiende klasse, for fem år siden. Samma pokker når det var, jeg lever på det enda. Det samme med eksamen i medier og kommunikasjon tredje året på videregående. Det eneste faget jeg hadde. Jeg var sliten og lei, jeg orket ikke mer. Alle søkte på universitet og følkehøyskoler, jeg lurte på om jeg ville få en fin sommer. Den eksamenen der gav jeg og blanke i. Så lenge jeg fikk levert, og sto, så var det greit. En toer ville vært ok. Jeg fikk en sekser.

 

Når jeg skriver dette, så ser jeg enda bedre at jeg kan. Visst pokker kan jeg! Trenger ikke tenke en gang. Kommer frem med et par ideer, kobler ut hjernen, jobber... og presterer. Du får kanskje en følelse av at jeg er en selvgod tulling, der du sitter. Det er jeg altså ikke, langt ifra. Men det er viktig å bli enig med seg selv, om at du ikke er et verdiløst vesen. Ekstra viktig når du før har følt det akkurat slik. Litt for mange ganger har folk indirekte (noen også direkte) sagt at jeg må komme meg tilbake på skolebenken. Hvorfor skal andre meninger om det? Utallige ganger har nettopp utdannelse surret rundt i hodet mitt. Studiekompetanse er enda 6-7 fag unna. Jeg må jo utdanne meg. Ingen kan klare seg uten en utdannelse, det vet jo alle... Kyss meg på leggen. Selvfølgelig kan jeg fint klare meg uten en utdannelse! Det vet jeg, og det vet familien min. Det norske samfunn vet det ikke. Dersom jeg starter på skole igjen nå, er sannsynligheten for at jeg ender opp sengeliggende alt for stor. Mr. ME nekter plent å gå på skole. Sånn er det. Hadde jeg plassert fua mi ved en pult, ville prestasjonene mine sakte men sikkert sunket. I takt med formen ville de sunket til det dype mørket, der jeg til slutt ville lugget selv. Mørkt, lydløst, alene. 

 

Jeg er sykemeldt nå, nettopp begynt på min sjette måned. Det finnes ikke noe gøy med å gå sykemeld. Ja, jeg har bedre tid til venner, men tiden jeg bruker alene overdøver alt. Men jeg trenger det. Slik som det er nå, så fungerer jeg ikke. En dag i blant glimter jeg til, og fungerer nogenlunde bra. De dagene er gull verdt. Når jeg løfter opp masken, finner jeg mye rot. Det tærer på å ha så lite energi. Sånn er det. I perioder som dette er det viktig å skryte seg selv opp i skyene. Det velger jeg å gjøre nå.

Jeg er smart. Jeg er flink til å tenke logisk. Jeg er løsningsorientert. Jeg er snill. Jeg er hjelpsom. Jeg prøver alltid å se det beste personer. Jeg er morsom (syns jeg selv iallefall, heh). Jeg liker utfordringer. Jeg stiller opp for venner og familie. Jeg er kreativ. Jeg er fornuftig. Jeg har god klesstil. Jeg er ansvarsfull. Jeg er flink til å organisere. Jeg er omsorgsfull. Jeg er ærlig. Jeg er positiv. Jeg er støttende. Jeg er flink til å snakke for meg. Jeg skriver og formulerer meg meget godt.

Helt ærlig, så har jeg aldri i mitt liv gitt meg selv så mange komplimenter på en gang. Du burde prøve det selv, det føltes godt. Vel, det jeg vil frem til her.. Det kan gå måneder uten at jeg orker å gjøre noe som helst. Flere år før jeg i det hele tatt prøver å fortsette med studiekompetansen min. Kanskje det aldri kommer til å skje? Tiden vil vise. Uansett hvor ubrukelig jeg føler meg, eller hvor ubrukelig andre personer ser meg, så vet jeg en ting... Visst pokker kan jeg!

 

Dette innlegget var så lite gjennomtenkt som det kunne få blitt! Jeg trodde jeg kom til å skrive mer fortvilet, om hvor lei jeg var av å være sliten. Hjernen koblet jeg av, og velger selv å påstå at dette blogginnlegget er et av de bedre.

Takk for meg.

jeg er lei.

Imorgen har jeg gått på LDN i 4 uker. Jeg er ikke en av de heldige som merker umiddelbar effekt. Det kan trygt sies. Jeg er sliten, veldig sliten, og jeg er lei. På mange måter føler jeg meg tilaksløs og apatisk. Da er det vanskelig å se noen lyspunkt. Nå er jeg helt ærlig ikke flink til å være syk. Jeg er skuffet, forbanna og redd. Plutselig kan jeg begynne å gråte, uten å vite hvorfor. Jeg er vel over middels sårbar..nå.

Hvor mange timer jeg har tilbragt på en madrass foran tv'en de siste ukene, har jeg ingen idé om. Det er iallefall alt for mange. En stemme i hjernen min sier at det er best slik, at jeg er alene. Da slipper jeg å plage andre. For det er det jeg føler nå, dersom jeg er med venner, at jeg bare er til bry. Jeg lar være å spørre noen om å finne på noe, for ifølge meg selv er det noe de ikke har lyst til. Det er tungt. Jeg trenger støtte nå, men klarer ikke å spørre om det. Jeg er redd for at folk vil bli lei av meg, ikke ha noe mer med meg å gjøre. Med årene har jeg merket at jeg sjeldnere blir invitert med på ting. Bestemmer andre for meg at jeg ikke orker? Jeg vet ikke sikkert, men det er da opp til meg å bestemme. Å takke nei fire av fem ganger, er lettere for meg enn å bli spurt en av fem. Gir det noe mening for deg? Ja, vi sier så.

Det er kanskje for mye å be om, at folk skal invitere meg med... Jeg inviterer ikke andre så ofte. Men det er med god grunn: Jeg lar være å legge planer, når jeg kan hvile, dersom det plutselig skjer noe neste dag. Den lille energien jeg har, den sparer jeg til jeg må (og vil) bruke den. Hvis jeg overskrider kvota mi blir jeg sengeliggende. Det vet jeg alt for godt. 

Beklager hvis jeg skriver rotete nå, men jeg er sliten. Jeg er lei, og jeg har for mange tanker i hodet. 

Vel. Kvalmen fra LDN er nærmest helt borte. En sjelden gang er den tilbake. Men matlysten er derimot ikke helt på plass. De siste ukene har jeg så og si bare lugget i senga, men har likevel gått ned 3kg. Det er faktisk en del, med tanke på kroppsstørrelsen min. Anbefaler alle som vil ha sommerkroppen, om å miste mest mulig matlyst. Og ligge mest mulig stille. Funker dritbra. 

Nå begynner jeg å skrive bullshit, så jeg avslutter her. Snakkes.

hei.

Tankeboksen har fyllt seg opp de siste to ukene. Håper på at den vil bli tømt ikveld. Det er på tide snart, iallefall. Har og noen oppdateringer å komme med, med tanke på LDN. 

Ville egentlig bare inn å si det. Så vet dere iallefall at det snart kommer et litt mer innholdsrikt innlegg. 

Takk for meg.

in case tomorrow is a great day.


Vil si jeg kjenner meg godt igjen her, hehe.

sparte muskler.

Igår våknet jeg tidligere enn normalt. Normalt for meg er når alarmen ringer klokka ett, og minner meg på at jeg må ta LDN. Det hadde jeg glemt hvis ikke. Til tider glemmer jeg nesten hva hukommelse er. Jeg føler at kvalmen har gitt seg litt. Bank i bordet! Matlysten er dessverre ikke kommet helt til rette enda. Den kommer nok om ikke så lenge til. Det er vel ikke helt sunt å leve på to epler og et pizzastykke om dagen. (Nei, jeg spiser ikke det hver dag, men det var det jeg spiste igår).

På søndag var jeg i konfirmasjon til min fetter. Rundt 90 gjester, i en gymsal. Det var mye støy og lyd, men jeg overlevde. Brukte øreproppene mine store deler av tiden. De fungerer litt som en munnkurv for Mr. ME, slik at han ikke kan spise så mye av energien min. Muligheten for at jeg er litt godtroende nå, den er der... Men jeg følte meg litt mer opplagt igår når jeg våknet. Det ble dog ikke en særlig produktiv dag. Men bare det at jeg faktisk følte meg litt opplagt, etter søndagens hendelser, er fint! For alt jeg vet, så kan det hende jeg får baksmellen imorgen. Det kan og hende at jeg faktisk slapp unna misterens hevneoppgjør for denne gang.


Ikke bare ett, men TO bilder, av meg selv. Nå kan du kjenne meg igjen både forfra og i profil.

De siste fem årene har jeg spart muskler. Det er min versjon av si at jeg ikke har kunnet trent. Ja, jeg vet jeg har skrevet mye om trening tidligere. Grunnen til det er vel enkelt og greit, at det er det jeg savner mest. Det er den største kontrasten i livet mitt nå, og slik det var før jeg ble syk. De siste dagene har jeg grublet veldig på dette temaet. På ingen måte fordi jeg steber etter "sommerkroppen", som så alt for mange andre. Jeg kunne gjerne strammet opp litt her og der, men ikke mye. Hvordan jeg ser ut nå, det er jeg tilfreds med. Det jeg streber etter er følelsen trening gir meg. Behovet mitt for trening er vesentlig større på den psykiske fronten, enn den fysiske. Jeg gleder meg så til den tiden jeg innser at jeg faktisk kan trene jevnlig. For all del, jeg kan jevnlig ta en 10-20 minutters gåtur, da det dessverre er det eneste jeg kan gjøre... nå. En gang skal jeg få gleden av energien Mr. ME nå frotser i. Jeg håper det ikke er så lenge til. 

Jeg finner det veldig vanskelig å begynne en plass. For jeg er så redd for å feile. At jeg ikke når målene jeg har satt meg, eller at jeg gjør for mye og ender... i kjelleren. Der liker jeg meg ikke, men jeg har likevel vært der for lenge. Når jeg sakte men sikkert prøver å klatre opp, er marginene så utrolig små. Man kan tråkke feil, nesten uten forvarsel. Derfor er jeg redd for å begynne. Jeg vil ikke skuffe meg selv. Igjen. Dette er noe jeg kan, og vil, jobbe med. Om jeg er heldig, så har LDN fjernet matlysten til misteren, når jeg er ferdig med å jobbe med redselen. Det er lov å håpe, sant? Ja, det har jeg lov til.

første uke.

Igår tok jeg min syvende, kvarte, LDN-pille. Da er det kanskje greit med en liten oppdatering. Iallefall for min egen del, slik at jeg kan se tilbake på virkningen. Jeg kan ikke lure meg selv til å tro at den første uka var en dans på roser. Jeg har hatt en konstant kvalm og uggen følelse i kroppen. Det kan sammenlignes litt med slik du føler deg, når du er ekstremt nervøs. Kvalmen alene har vært en smule irriterende, men mangel på matlyst har vært mer frustrerende. Det er likevel noe jeg fint kan leve med. Etter andres erfaringer som jeg har lest, så vil kvalmen mest sannsynligvis gi seg etter et par ukers tid. Da er jeg vel halvveis, satser jeg på.

Jeg har også lest at det kan hende at du blir verre i starten. Det er mitt tilfelle. Energien har sunket betraktelig den etter jeg begynte å putte i meg LDN. Kanskje det har en sammenheng med mangelen på inntak av næring? Jeg har ikke noe fasitsvar, og forventer ikke å få noen heller. Det jeg tror med mer sikkerhet, er at det er kroppens måte å vise at LDN (kan) gjøre endringer. At den reagerer på det, og venner seg til det. Kanskje? Ja, jeg tror det.

Nå skal jeg fortsette å ta en kvart tablett i fem uker. Etter det skal jeg gå over til en halv tablett, og ta det ialelfall et år fremover. Jeg krysser fingrene for at dette vil hjelpe meg. Og pappa. Det blir også fint for meg å se tilbake på disse blogginnleggene. 

... Og så er det gøy for meg hvis dere vil følge... utviklingen(?) min. (Det var det beste ordet jeg fant i vokabularet mitt nå). Gjerne legg igjen en kommentar og. Det er kult for meg å vite hvem du er.

Takk for denne gang.

dag fem.

Hei.

Det er fem dager siden jeg tok den første, kvarte, LDN-pillen. De med litt IQ forstod kanskje det, idet de leste overskriften. Jeg merker ikke noe særlig endring, for å være ærlig. Jeg lurer på om jeg kanskje sover litt bedre. Kanskje. En umiddelbar virkning forventet jeg ikke, så jeg er ikke skuffet over mangel på endring. Magefølelsen min sier at det vil gå sakte, men sikkert. Den pleier ofte å ha rett.

Jeg har gjort en god del den siste tiden. Det er fint, selvom jeg er litt sliten nå. Om ikke så alt for lenge, så skal jeg ta meg en ferie. Med det mener jeg ei uke, uten noen planer. Det gleder jeg meg til. Den siste tiden har jeg forresten blitt flink til å sette mine behov litt lenger opp på lista. Ikke bak alle andres. Jeg har også blitt flinkere til å skryte av meg selv. Det er så viktig. For meg. 

Nå føler jeg ikke for å skrive mer. Har ikke noe spennende oppdateringer å komme med. Det hadde vært fint om jeg hadde det snart. Jeg vil ha noe å glede meg over.

Hade.

en vakker dag.

Jeg ligger enda i senga. Misteren er skikkelig humørsyk fortiden. Det er forsåvidt jeg og. Det kan gå fra at jeg faktisk orker en del, og tenker ut alt jeg skal gjøre i løpet av dagen. Til at jeg ikke orker noe, og tenker "hvordan i alledager skal jeg noen gang orke noe?". Må legge til at jeg da ikke har gjort noe særlig, før jeg blir sliten. 

Jeg gidder rett og slett ikke å skrive noe særlig nå. Ville bare innom og skrive det at jeg tok min første dose med LDN idag. Det er ikke sikkert det vil hjelpe meg, men jeg håper. Dersom det faktisk har en positiv virkning på meg, så er det et mål jeg har satt meg. Jeg skal stå på toppen av Prekestolen. En vakker dag. I flere år har jeg hatt lyst å gå den turen, men har ikke hatt mulighet. Jeg har luftet "feirings-ideen" min for noen av mine venner. De har sagt de vil være med meg. Om det er for turens del, eller for å feire meg, det vet jeg ikke. Men jeg blir utrolig glad når de sier de vil. Det varmer hjertet mitt at de har lyst å dele den gleden med meg! Når det blir, det aner jeg ikke. En dag, en vakker dag.

Dagens små ord fra meg. Kommer nok med flere slike små oppdateringer fremover. Spennende for meg å kunne se tilbake på hvordan virkning LDN har hatt for meg. 

Klem i fleng!

pause.

Hei.

Det er så mange spørsmål. Jeg har mange spørsmål. For mange spørsmål. Det jeg misliker mest, er det spørsmålet alle ukjente stiller. Med ukjente mener jeg venner av venner, eller mine bekjente. Spørsmålet som alltid kommer i begynnelsen av en heller klein samtale. "Så... Studerer du noe?". Nei, jeg jobber deltid på IKEA. "Åå... Har du friår da, eller?" Smilet mitt kan da sammeliknes med løsvipper. Det ser pent ut, men falskt er det. På sistnevnte spørsmål kunne jeg såklart svart ja, men det vil jeg ikke. Jeg har utsatt tredjeåret på videregående for andre gang. Siste gang er det ikke. Jeg skulle ønske jeg kunne svart ja. "Ja, det er det! Jeg ville ha en liten pause fra skole og sånt. Bare jobbe og kose meg". Tenk hvis jeg hadde hatt det valget! Jeg har ikke friår. Det er ikke fritt, valget er ikke mitt. Mr. ME vil ikke gå på skole. Jeg kan tvinge ham, men da slår han kraftig tilbake. Mørkt, lydløst...sengeliggende. Hvorfor er alle så opptatt av skole?

Jeg har innsett en ting, som skjærer i hjertet mitt. Mr. ME har vokst seg stor, og spiser mer enn noen gang. Formen er dårligere. Sykemeldt. Jeg tenker for mye. Men fra tid til annen, fører all tenkingen til noen svar. Siden jeg begynte på IKEA har jeg med gjevne mellomrom blitt sykemeldt, en måned. Etter en viss tid er reservebatteriet tømt. Reservebatteri, ja. Det er det jeg har levd på, iallefall det siste året. Nå klarer jeg ikke å lade opp det en gang. Jeg har vært sykemeldt siden desember. Når jeg kan komme tilbake til jobb? Vil jeg noen gang komme tilbake til jobb? Det vet jeg ikke.

Livet mitt står på pause. Jeg finner ikke startknappen. De siste månedene på jobb, før jeg ble sykemeldt... Da gikk all tiden min til å hvile før jobb, og hvile etter jobb. Selvom jeg bare jobbet tre dager, på to uker. Jeg kan på ingen måte påstå at jeg hadde det fint. Til slutt sa det stopp. Nå sier jeg stopp. Nå er det min tur til å gjøre noe gjøre noe for meg selv. Ikke bare andre. Er det en ting jeg er litt for flink til, så er det å strekke meg litt for langt for andre. Rett og slett fordi jeg elsker å hjelpe andre. Gjøre andre glad. Det er på ingen måte noe jeg kommer til å slutte med. Men jeg skjønner nå at det er jeg som trenger hjelp. Kanskje ikke fra andre. Mest fra meg selv. Jeg må senke kravene til meg selv, og forstå at jeg ikke klarer alt jeg vil. Jeg trenger tid, mye tid, til meg selv. Det er lov og si, sant?

Dersom jeg hadde hatt startknappen foran meg, så tror jeg ikke jeg ville trykket. Ikke enda. Men det kan hende jeg får hjelp til det, av LDN. Om du ikke vet hva det er, så er google en fin ting. Jeg vet ikke om det vil hjelpe. Håpet er der. Aller mest for pappa. Han er enda en superhelt i mine øyne. Pappa kan alt, bare ikke nå. Jeg håper LDN for pappa, blir som spinat for Skipper'n. Jeg tror nok han tenker det samme om meg. Vi håper mest for hverandre, og litt for oss selv. Det er for mye for meg, å håpe for begge på likt. Det føles litt for godt til å være sant, at det vil hjelpe oss begge. Men kanskje vi fortjener nå så godt? Vi lever på galgenhumoren. Å se elendigheten i hvitøyet, er ikke aktuelt for meg. Jeg plasserer den heller på et stand-up show. Hvis det hjelper oss, pappa, vil vi fremdeles leke på galgen?

Dette har jeg skrevet litt for mange ganger før: Jeg skal pørve å oppdatere oftere. Det er ikke noe jeg kan love, men der kan dere håpe. Hehe. 
Titt innom igjen, ei gang, da. Plutselig har jeg skrevet igjen. 

"no excuses".

Det er ikke en hemlighet at trening er et stort tema i dagens samfunn. Særlig nå i vinterstider, etter all julematen. For ikke å glemme våren når man skal ut i sola, sommeren når man skal få den perfekte bikinikroppen, og på høsten da. Måten media fremstiller forskjellige måter til å få kiloene til å fly av deg, er der hele året. Om det ikke er råd fra spesialister (enkelte selvutnevnte), så er det de "beste slanketipsene". Sistnevne ender ofte opp med å være annonser for gode gammeldagse slankepiller, eller hold-in undertøy. Det er vel teknisk sett ikke trening som er i fokus. Bli slankes mulig, vil jeg heller si det er. Og når jeg sier det at media har det i fokus, så mener jeg nettaviser og liknende, men aller mest de sosiale mediene. Blogger. Jeg vet dette har vært et stort tema den siste tiden. Verbale kriger mellom folk, hvor enkelte mener at bloggere som skriver om trening og sunt kosthold oppfordrer til spiseforstyrrelser. Det kan jeg ikke forstå. At en person, en blogger, skriver om det er meget forståelig. De lever av å skrive om hverdagen sin. Enkelte av dem er tydeligvis veldig opptatte av temaet jeg nå skriver om, og det går vel ikke å skjule halve livet sitt fra levebrødet. 

Det er likevel mye ved dette som irriterer meg måteløst. Ja, det er så klart mye jobb å ha en blogg med flere 1000 leser. (ikke det at jeg vet noe om det. Hei, mine max 5 lesere. Haha). Men når du får sunn mat og kosttilskudd på bordet, (trenings)klær i skapet, og personlige trenere sponset - da er det en selvfølge at du utnytter dette. Jeg vil bare skyte inn dette: Det er flott at de oppfordrer til et sunt liv, istedenfor helgefyll og Mc Donalds. Men det er ingen selvfølge at alle har muligheten til det. Tross at ordene "no excuses", eller "ingen unnskyldninger" som florerer i takt med "dagens treningsøkt". For meg er det som ei 50-kilos kake blir sluppet i hodet mitt. Nei, jeg vet jeg ikke må ta meg nær av det, personlig. Men når det jeg gleder meg mest til å bli frisk, er å kunne løpe, så er det harde ord å lese. "En 1-tmers treningsøkt er bare 4% av dagen din! No excuses!". Ok. Hvis jeg i hadde hatt muligheten til å trene 1 time hver dag, uten å være redd for å bli sengeliggende neste dag... Det hadde vært veldig fint. Vel, jeg får nevne det at en gåtur i passe tempo, telles som trening for min del. 

Dette har jeg sikkert nevt før, men jeg har gått fra å trene opp til 7 ganger i uka, til ingenting. Fra alt for mye energi, til alt for lite. I starten forbannet jeg meg over alt jeg ikke orket. "Hadde jeg bare vært frisk, så kunne jeg...". Etter for mye frustrasjon og sinne over noe jeg ikke hadde kontrollen over, fant jeg ut at det var nok. Nå er jeg ekstremt stolt, om jeg klarer å gå en tur på 20 minutter, eller om jeg klarer å ta 10 pushups. Men innerst inne ligger fremdeles tanken "hadde jeg bare vært frisk...". Med dette blir jeg faktisk truffet personlig av dagen helefokus. For det har vært en kamp, for meg, å kunne godta at jeg ikke kan trene. Jeg vil, men kan ikke. Når jeg da blir påmint om og om igjen, at jeg ikke har noen unskyldninger... Det er tungt. 

Jeg aner ikke hvorfor jeg skriver dette. Jeg har heller ikke fått formulert meg helt slik jeg ønsket. Men tankene rundt dette har plaget meg alt for lenge. Jeg måtte bare få det ut. Og da ender det med skriblerier direkte fra tenkeboksen. 

skriblerier.

Jeg får ikke sove. Jeg er lei av å ligge i timesvis og vri meg i senga. Lei av å tenke på alt, og ingenting. Skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre. Det tenker jeg ofte på. Tenk om jeg visste hva som var galt. Ja, jeg vet jeg har diagnosen ME...men jeg vet ikke hva ME egentlig er. Ingen vet.

Jeg vil så gjerne gjøre noe med livet mitt. Noe betyndningsfullt. Men jeg vet ikke hvordan. Heller ikke hva det skulle være. Håp og drømmer jeg har blir usynlige... Noen ganger er de det så lenge, at jeg ikke vet sikkert om de er der enda. Det skremmer meg. Nå har de vært usynlige lenge. Eller så er de borte for godt. Jeg vet ikke...

I bunnen av et dypt, møkt hull sitter jeg. Ikke hele tiden, men alt for ofte. Utmattet titter jeg opp, hvor det er lyst og vakkert. Jeg kan klatre opp, men jeg har ikke krefter nok. Er jeg heldig kommer jeg halvveis opp, før den siste energrien er brukt opp. Uten noen krefter å hente klarer jeg ikke å holde meg der, for så å klatre videre etter jeg har vil. Jeg faller ned. Ingen kan se meg er jeg blir slukt av tyngdekraften. Det gjør ikke vondt å lande på bunnen av hullet. Det er fallet som er vodt...så alt for vondt. Atter en gang brukte jeg mine siste krefter, for så å falle. Igjen.

Når jeg sitter der, alene, titter jeg opp mot lyset. Livet. Det jeg en gang så klart, men nå er gjemt bak utallige skygger. Som så mange andre blir jeg redd når jeg er alene. Ikke redd for hva andre kan gjøre meg, eller hva som kan hende der og da. Jeg er redd for om jeg noen gang vil klare å klatre helt til topps. Og redd for hva som vil hende med meg, om jeg ikke klarer det.

akseptere.

To påbegynte innlegg er lagret i utkast. Jeg vil skrive, men jeg får det ikke til. Det er mye jeg vil si, men det vil ikke bli sagt. Ikke nå. Jeg må nok vente til det blir fullt i tankeboksen, før den kan tømmes. Den tid kommer, det vet jeg. Det er ikke bare kjipe ting jeg vil skrive. Jeg vil skryte av meg selv, fordi jeg kan. Etter oppholdet på Rauland har jeg sett hvor flink jeg er. Flink til å være syk, faktisk. Man kan ikke sette et mål om å bli frisk, før man har aksepteret at man er syk. Før man slutter å tenke på hvordan livet kunne vært. Bli kvitt sinnet og skuffelsen over det man ikke får til, heller kjenne gleden over det du klarer. Man kan bestemme seg for at man er syk, og slik forblir det. Jeg har bestemt meg for å bli frisk. Det er ikke jeg som ikke orker - det er mr. ME som ikke vil. Selv om han setter en stopper for mye, så betyr det ikke at jeg er for dårlig. Vær fornøyd, for du er god nok. Vær stolt.

 

Nå klarer jeg å skrive litt likevel, tror jeg. Jeg må slutte å tenke når jeg skriver. Det nytter ikke å fylle opp tankeboksen, når jeg egentlig skal tømme den. 


Jeg har vært livredd. Redd for å aldri bli frisk. Redd for å ikke klare meg økonomisk. Redd for om jeg kan leve livet, som egentlig vil leve det. Redd for å skuffe andre, og meg selv. Redd for å ikke bli forstått. Redd for å måtte kjempe meg gjennom hverdagen. Redd for at jeg ikke klarer å oppnå det jeg ønsker. Redd for å ikke være sterk nok. Redd for å ikke være god nok. Redd for å bli glemt. Redd for livet. Redd for sykdommen. Redd for... meg.
Jeg har vært sint, frustrert, skuffet og lei. Følt meg apatisk, som om ingenting betyr noe. Jeg har følt meg tom... Oppbrukt, som om det ikke er noe mer for meg i livet. Håpt på å forsvinne. Lurt på om jeg ville blitt glemt, om noen ville merket forskjell. Jeg har vært uten lyspunkt, i mørket, alene. Blitt skuffet over meg selv, alt for mange ganger.

Her kunne jeg fortsatt, skrevet om elendighetene. Men det nytter ikke. Jeg vet ikke hvordan, men jeg har klart å se lysere... på livet. Bli stolt over meg selv, og hva jeg får til. Det hender fra tid til annen at jeg føler det slik jeg har nevnt ovenfor, men bare litt. 

Som jeg skrev innledningsvis - jeg har bestemt meg for å bli frisk. Det er mitt mål, selvom jeg ikke vet når jeg når det. At jeg har vært skuffet og frustrert skal jeg ikke legge skjul på. Eksempelvis velger jeg å bruke trening. Jeg spilte håndball aktivt før, fra 3-7 ganger i uken, og elsket det. Men når jeg ble syk orket jeg ingenting. Om jeg prøvde å trene, ble jeg skuffet fordi jeg ikke orket en brøkdel av det jeg gjorde før. Plutselig skjønte jeg at det ikke var noe nytte i det. Jeg var ikke grunnen til at jeg ikke orket. Det var mr. ME. Da begynte jeg sakte men sikkert å skryte av meg selv. Om ti pushups var alt jeg orket, så var jeg fornøyd. Jeg ble stolt over meg selv, og la ikke skjul på det. Da jeg kjente selv at jeg var fornøyd, visste at jeg hadde klart noe... Den følelsen var, og er, ubeskrivelig god! Dette har jeg bygd videre på, og nå vet jeg at jeg er god nok. En av de verste følelsene jeg vet om, er å ikke føle meg god nok. Bli skuffet fordi du tror du ikke gjør det bra nok. Du som leser dette kan gjerne riste på hode av meg nå, om du ønsker det. Jeg er jo bare 19 år. Hvordan i alle dager har jeg peiling på noe? Du skal pokker meg få lov til å riste på hodet til du får kink i nakken, jeg bryr meg ikke. Det er også en viktig ting... Hva andre sier og mener om meg og min sykdom, det har ingenting å si. Jeg vet hva som er best for meg. Jeg vet hva jeg burde gjøre, og ikke gjøre. Det er jeg som lever med min sykdom. 

 

Hei. Jeg heter Caroline. De fire siste årene av mitt 19 år gamle liv har jeg vært syk. Jeg har måtte droppe ut av skolen, og det er ikke sjans i havet for at jeg kan jobbe 100%. Om jeg er heldig klarer jeg å jobbe opp imot 50%. Etter min mening har jeg all grunn til å det forferdelig. Men vet du hva? Jeg er fornøyd. Om det er én ting jeg ønsker, så er det å hjelpe andre. Jeg har selv nådd bunnen, og jeg vet jeg ikke er alene om det. Men om jeg kan hjelpe én person med å oppnå det jeg vet jeg har oppnådd med meg selv... Da vil jeg være lykkelig.

 


3 doors down - it's the only one you've got

 

- Caroline

fotografier.

Hei. Jeg har det fint på Rauland. Jeg tror det vil hjelpe. Frem til idag, så har jeg hatt minst en fysisk aktivitet hver dag, fra mandag til fredag. Det er noen år siden sist, for å si det sånn. Har ikke hatt gym siden 10. klasse, det sier litt. Idag har jeg ligget langflat i senga og sett film......og sovet. Har nesten måtte tvinge meg selv for å gått ned for å spise mat. En slik dag var nødvendig, det merker jeg. Ikke rart, da, med tanke på hvor mye jeg faktisk har gjort de siste ukene...


Dette er huset jeg bor i. Jeg har rom i vinduet til høyre for verandaen oppe til venstre. Jeg har fin utsikt om jeg kikker ut til venstre av vinduet som er til høyre for verandaen oppe til venstre.

 

Her er noen fotografier jeg har tatt. Jeg håper formen og været er like fint en dag, så jeg kan gå ut å ta flere bilder. Det er så fint her!


 



- Caroline

rauland.

Hei!

Skrev vel sist at jeg skulle prøve å blogge mens jeg var på Rauland. Dette gikk ikke helt etter planen, ettersom det kun er internett i fellesstuene. Men skal prøve å få det til når jeg skal tilbake. Jeg gleder meg til å reise opp igjen, reiser allerede i morgen. Liker å tenke på at jeg har litt over tre uker igjen. Før jul var jeg der en uke, og det var over alle forventninger! Tror virkelig det vil gjøre godt for med. Det er herlig å føle det slik! Jeg har og funnet ut at jeg har kommet langt i prosessen (om jeg kan kalle det det) når det gjelder det å være syk. Det kommer jeg nok til å skrive mer om siden.

Idag er det siste dagen i 2011. Jeg skal feire nyttårsaften hos ei venninne, med gode venner. Det blir bra! Og jeg tror ikke 2012 kunne startet på en bedre måte, enn at jeg skal til Rauland nesten hele januar. Jeg skal ikke si som de fleste andre, at jeg håper at det neste året blir bedre. Om det blir like bra som dette året har vært, er jeg mer enn fornøyd! 

Har prøvd å laste opp noen bilder, men det gikk ikke. Det får komme siden :-)

- Caroline

tre år, ti måneder.

Hei. (..mamma, jeg fikk ikke sovnet).

Ordene i overskriften viser til hvor lenge jeg har vært syk. Om to måneder fyller jeg og mr. ME 4-årsjubileum. Ja, jeg kaller det jubileum, for jeg har holdt ut med han. Vi har mange kamper. Jeg vinner mange, men må noen ganger si meg overvunnet. Den tyngste kampen er uvitenheten. Andres uvitenhet om sykdommens følger, min uvitenhet om sykdommens utfall. Det er vanskelig for meg å legge planer frem i tid, for jeg vet ikke om formen tillater det da den tid kommer. Det som er enda vanskeligere er å forsvare meg, om jeg har lagt planer, men mr. ME sier seg uenig. (Legger til noen informative setninger her: Grunnen til at jeg kaller sykdommen mr. ME er fordi sykdommen ikke er meg. Det er ikke meg som ikke orker, det er sykdommen som gjør at jeg ikke orker. Det er ME'en - mr. ME). Det er tungt å ikke vite. Jeg vet egentlig ingenting når det gjelder mr. ME. Han lever sitt eget liv, mens jeg prøver å leve mitt. Det er tungt.

Jeg er utslitt nå. Psykisk utslitt. Jeg vil så mye mer enn hva jeg kan. Mr. ME forsyner seg av energien min, han spør ikke først en gang. Makan til frekkhet. Jo mer jeg gjør, jo mer tar han til seg i ettertid. Han har vært skikkelig sulten de siste dagene. Jeg har verken lyst til å stå opp, eller å legge meg. Når jeg står opp, er alt jeg gjør tungt. Når jeg legger meg får jeg ikke sovnet. Med mindre jeg så vidt klarer å holde øynene oppe, når forflytter meg fra sofaen til senga. Flertallet av instinktene mine sier meg at jeg skal gråte, men jeg får det ikke til. Jeg føler meg tom innvendig. Egentlig venter jeg bare på at jeg får nok et sammenbrudd. De kommer fra tid til annen, akkurat det vet jeg.

 


Enkelte dager føler jeg denne sangen treffer meg... veldig godt.

 

Jeg håper oppholdet på Rauland vil hjelpe.

- Caroline

hei, igjen.

Alt for lenge siden, muligens. Ikke vet jeg. På en måte er det positivt at det er lenge siden jeg har skrevet noe. Jeg skriver helst når jeg ikke har det så greit. Nå har jeg det greit, tror jeg. En oppdatering fra den siste tiden finner seg vel passende her og nå. Det er jo faktisk godt over en måned siden sist. Jeg eier ikke hukommelse (takk mr. ME...), men jeg skal prøve å få notert det viktigste. 

Jeg har trent. Ja, du leste rett! Jeg har trent håndball, og jeg elsker det. Fra tid til annen går jeg til en naturterapaut. "Heksemedisin" tenker vel noen, men det hjelper meg. Jeg spurte henne om LP (lightning process) og om kreftmedisinen som har vært mye i media siste tiden. Begge deler ville hjelpe meg for å bli frisk, men ingen av de som ville virke best. Jeg spurte såklart hva som da ville hjelpe meg best. Trening sa hun, håndballtrening. Jeg smilte i tre dager i strekk, minst. For snart fire år siden spilte jeg håndball aktivt, trente 2-3 (av og til opptil 4) ganger i uka + kamper i helgene. Det er noe av det jeg har savnet mest - å trene. Å høre at jeg kunne trene igjen... Det var ubeskrivelig! Jeg har vært på to håndballtreninger, etter jeg kunne begynne igjen. Og stått over to. Sistnevnte skyldes en dårlig periode........ Jeg håper derimot at jeg orker å trene igjen til onsdag. Kryss fingrene for meg :-)

En annen ting som har skjedd den siste tiden, en relativt stor hendelse, er at jeg har fått plass ved Rehabiliteringssenteret AiR, i Rauland! Jeg har bare hørt positive ting om dette stedet/opplegget, og gru-gleder meg til og selv være med på det. Den 14. desember til 21. desember er første periode, så er det "juleferie". Oppholdet fortsetter fra 1. januar til 25. januar. Hva det går ut på, vet jeg ikke sikkert. Om du finner det interessant, kan du lese om det her. Jeg vil gjøre mitt beste for å være flink til å oppdatere bloggen hyppigere under oppholdet, og i ettertid.

Jeg har også jobbet mye i det siste. Skal ærlig innrømme at jeg er litt stolt over meg selv. Har faktsik jobbet 37 timer denne uka, men kjenner nå at det var litt vel i det meste laget. Problemet er at jeg har venner som flytter ovealt i verden, føler jeg. Da må jeg jobbe mer, tjene mer og spare mer, så jeg kan besøke dem. Det er verdt slitet, så lenge jeg ikke havner helt i kjelleren, igjen.

 

Hadde egentlig planer om et bilde her, men bildeopplasteren var ikke venn med meg idag.


Til syvende og sist... Jeg har noen (veldig få) nye lesere. Iallefall noen som har tittet innom, og kommentert. Takk, det varmer! Men til dere "nye", er det noe dere lurer på? Ikke vær redde for å spørre :-) Og om dere ønsker å dele bloggen min, gjør det gjerne! Målet mitt er på ingen måte å bli "toppblogger", og få sponsorgaver i hytt og pine. Det jeg ønsker å oppnå med denne bloggen, er å skape forståelse overfor meg selv - og andre ME-syke.

 

- Caroline

for en gangs skyld.

... vil jeg velge å påstå at jeg elsker leger. Min sykdomshisorie startet med en lege som nektet å ta prøver for kysseyka, som det 7 måneder senere viste seg at jeg hadde/hadde hatt. Samme legen ba meg presse meg, både sosilat, på skolen og når det gjaldt trening. Han gav meg også 4-5 penicillinkurer, for han mente at jeg hadde halsbetennelse gang på gang (noe jeg aldri tidligere hadde hatt før). Jeg hadde kyssesyka, fikk et flertall penicillinkurer og fikk beskjed om å presse meg, av legen... Etter dette fulgte et slitsomt år, hvor jeg (les papirene mine) ble sendt frem og tilbake mellom Rikshospitalet, Ullevål og Sørlandets sykehus. Ta meg på mitt ord, jeg hatet leger, og det norske helsevesen.

Etter å ha lest dette, føler jeg lettelse. En kur mot ME? Lykke på jord, det er håp. Jeg kan bli frisk. Dette er vel og merke noe som må forskes mer på, og det vil mest trolig ta flere år før dette kan bli en "vanlig" behandling for ME-syke. Viser til overskriften og den innledende setningen: Det at jeg elsker leger, er ikke kun fordi de muligens har oppdaget en behandling av ME. Men også fordi jeg følte at jeg, som ME-syk, ble forstått når jeg leste denne saken. Velger å copy-paste noen utdrag.  

"I tillegg til å gi nytt håp for ME-syke om å bli frisk, sørger Mella og Fluge for å gi pasientgruppen ny status. I motsetning til hva mange mener, også leger og helsepersonell, avskriver de to legene ME som en psykisk sykdom. De to mener resultatene tyder på at ME er en fysisk sykdom."
- H to the alleluja. Har ikke tall på hvor mange som har gitt meg intrykk av at de mener sykdommen er psykisk. Ingen har sagt det direkte til meg, men hallo, jeg har fler enn 4 hjerneceller.

"- Når vi har kreftpasienter som er så dårlige som det mange av disse pasientene er, så har de kort forventet levetid igjen. Det sier noe om hvor dårlig livskvaliteten til mange er, sier Fluge."
-
Jeg bøyer meg i støvet for Fluge, og måten han skaper forståelse av ME på, med to enkle setninger. Etter hva jeg vet, finnes det fem grader av ME, jeg har den nest mildeste (om jeg husker rett). Likevel har jeg "mistet" store deler av livet mitt, og jeg kan utvilsomt si at livskvaliteten min ville vært uendelig mye bedre om jeg hadde vært frisk! Tenk da hvordan andre ME-syke har det, de som er enda hardere rammet enn meg...  

Vel... Jeg vet godt at det finnes behandlingsmetoder for ME, men ingen er dokumenterte. Jeg har også skrevet noe om dette tidligere, men velger å skrive noe når og. Det første jeg vil nevne er Lightning Process, noe jeg har lest utrolig mye om, og blitt fortalt (av uvitende) om. Jeg vet noen har blitt friske etter å ha deltatt på dette. Jeg vet at noen mener dette er en mirakelkur. Jeg vet også at dette ikke hjelper for alle, og jeg vet at folk har fått tilbakefall etter kort tid. Jeg vet! Det mange tydeligvis ikke vet, er hva LP går ut på. En ting man må, før man kan delta på et slikt kurs, er å være 100% sikker på at dette vil hjelpe deg. Jeg mener på ingen måte at dette ikke virker, men jeg føler ikke det virker meg. Jeg føler ikke det treffer meg. Skal jeg da bruke 15.000 kroner, på en behandling som verken er dokumentert, eller garantert? Nei. Jeg føler ikke det er noe for meg. (Om du er en person som kjenner meg, og vet med deg selv at du har sagt jeg bør prøve dette. Ikke få dårlig samvittighet, jeg vet du kun har ment det for å hjelpe. Men til neste gang - hold kjeft om det. Jeg har lest og tenkt nok over denne saken, så vennligst ikke fortell meg hva det er. Det er jeg som er syk, og jeg som må kjenne på kroppen og finne ut hva som er best for meg. På forhånd takk.)

For en tid tilbake siden leste jeg flere artikler om ME, hvor de muligens trodde det var et virus. Da følte jeg et slags rush i kroppen, lettelse og glede! Det samme følte jeg når jeg leste dette. Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg følte det slik. Men jeg kan beskrive det som en lykkerus blandet med et lettere sjokk. Dette fikk jeg fordi jeg virkelig følte at det var noe som traff meg. Noe som stemte. Noe som ville spille inn på det at jeg kunne bli frisk. Sykdomsbildet er forskjellig fra person til person når det gjelder ME. Meg og pappa er to personer i samme hus som er levende eksempler på dette. Ja, begge blir dårlige av høye lyder. Men dersom jeg er dårlig, og vet jeg må gjøre noe, hjelper det meg å høre på vaskeekte hip-hop. Gjerne med litt tung bass. Dette er noe som bare gjør pappa enda verre. Altså... Selvom LP har hjulpet for noen, føler jeg som sagt at det ikke treffer meg. 

 

Orker ikke lese gjennom her og nå, eventuelle rettelser kommer da ved et senere tidspunkt.
- Caroline

 

nitten år.



update.

Ble enig meg meg selv at det var på tide med en oppdatering. Blir heller lite seriøs tekst, nå. Randomshit-tid, slikt må til!

Her om dagen var jeg på Sørlandssenteret med Heidi. Får nevne det at jeg synes t-skjorter med tekst/bilde er artig. Men ME setter faktisk en stopper for det og. Just take a look at this...

..... det blir liksom litt feil. Om jeg ikke hadde hatt ME, hadde jeg kjøpt den på flekken. Hallo, liksom, så klart er jeg nr. 1! Men... det jeg ser er ME nr. 1, og det er jo helt feil. På en skala fra 1-10 er mr. ME nr. 11. 

 

Den siste tiden har jeg stort sett gjort ingenting. Bortsett fra å tilbringe noen timer på jobb, litt i hytt og pine (les: arbeidstidene jeg har hatt i ett år, pluss litt ekstra). 


Jeg har faktsik jobbet her et helt år nå, og tiden har gått superfort. Tenk alle de timene jeg har tilbragt i dette bygget... Synes det er fantastisk å tenke på jeg! Stortrives på jobb, og har uten tvil tidenes beste kollegaer. Mr. ME er trives med å jobbe her, han og, og det elsker jeg!
 

Jeg har nesten alltid lite å gjøre, gikk til innkjøp av The Sims her om dagen... var lei av å kjede meg så mye. Er nesten lei av spillet allerede. For et par dager siden redigerte jeg et bilde av meg selv, fordi jeg hadde lite å gjøre. 
Sånn ser altså jeg ut. Jeg skal feire bursdagen min i morgen. Det gleder jeg meg til.

 

Nå gidder jeg ikke mer. Kommer nytt innlegg om ikke så lenge.... forhåpentligvis. 

 

.....kanskje neste innlegg kan bli litt interessant. 

jeg vil.

Jeg vil spille håndball, jobbe på fulltid, ta meg en joggetur når jeg vil, se utallige konserter, fullføre skolen, reise og se verdens syv underverker,  få en god utdannelse... Jeg vil leve et liv, uten mr. ME.

Jeg vil så uendelig mye som jeg ikke kan... Ikke nå. Den dagen jeg blir frisk, da vil jeg ikke lengre. Da kan jeg, og da skal jeg! 

........

Jeg hater myalgisk encefalopati. Enkelt og greit.

jeg er lei.

Hei, mamma... Du er vel den eneste som kommenterer, og leser.

Etter jeg skrev innlegget dette innlegget har alt vært som en stor bergogdalbane. I fire dager var jeg helt utslitt, fysisk og psykisk. Dag fem gikk alt bedre, jeg klarte meg, det gikk bra. Men nå som det har gått noen uker, innser jeg at det ikke har gått så bra som jeg før trodde. Jeg har hatt dager hvor jeg har følt for å gi opp, hvor jeg har følt meg helt meningsløs. Dager hvor jeg har følt alt går bedre har jeg også hatt. Gode og dårlige dager, om hverandre. Det er tungt
Jeg er lei.

min mr. me.

Sykdommen myalgisk encefalopati er det veldig lite viten om. Både blandt leger og andre fagfolk, og lite almennviten. Det finnes flere grader av ME, og sykdomsbilde varierer fra person til person. De som faktisk har hørt om ME, og forstår seg litt på det, vet at personen med ME er utmattet. Energinivået er på ingen måte som det var før man blir syk. Men det er utallige andre faktorer som spiller inn i hverdagen. Jeg har kanskje skrevet det før, men velger å skrive det nå. Hvordan ME påvirker min hverdag...



Utmattelse. Jeg er en av verdens heldigste når det gjelder familie. Ikke bare den nærmeste, men også tanter, onkler, fettere og kusiner. Jeg digger barn, leke med de, være med de. Men etter jeg blir syk.......siterer noe min kusine Hannah har sagt flere ganger. "Caroline, du er alltid så trett du, du orker jo nesten aldri å leke med oss." Det gjør vondt å høre. Jeg vil så gjerne, men jeg har ikke krefter til det.

Muskel- og leddsmerter. Til vanlig merker jeg det mest på nakke og skuldre. I dårlige perioder verker hele kroppen. Det blir tungt å gå, stå, sitte.... det blir tungt å leve. 

Hodeverk. Jeg pleier som regel ikke å klage mye over hodeverk. Når hodet føles tre ganger for stort, verker og stikker som om sjørøvere gjorde mytteri, da klager jeg. Mr. ME har gitt hodeverk en annen betydning for meg.

Konsentrasjon- og hukommelsesproblemer. Kan gi et eksempel - særemnet, lese tre bøker. På et halvt år klarte jeg å lese ei halv bok. Etter å ha lest i ti minutter, måtte jeg lese ei setning 5 ganger for å få med meg hva jeg faktisk leste. Når jeg satt meg ned for å lese neste gang, husket jeg nesten ikke hva jeg hadde lest sist. Og jeg kunne ha lest dagen før.... Det sier sitt, endte opp med å grine hver gang. Jeg ville så gjerne, men klarte det ikke. Har også satt meg ned to ganger for å skrive dette innlegget. Konsentrasjon er et ukjent begrep for meg.

Overømfintlighet for sanseinntrykk. Lyder, lys, og sånt. Solbriller blir mye brukt, sterkt lys er som gift. Det samme med mye lyder. Om jeg snakker med mamma i telefonen, hender det at jeg må legge på..... fordi det er for mye støy i bakgrunnen, hos henne. Jeg sliter også med å følge med på hva en person sier, om det er flere samtaler som foregår i samme rom.

Søvnproblemer. Tross kronisk utmattelsessyndrom har jeg søvnproblemer. Kan ligge timesvis og vri meg i senga før jeg sovner. Og om jeg ikke sover i min seng, alene, våkner jeg av den minste lyd eller bevegelse.

Ubehag i oppreist stilling. Om jeg står oppreist lenge svimler jeg, og kroppen begynner å verke. Jeg føler jeg kommer til å besvime. Ofte håper jeg at jeg gjør det, så folk ser...... at jeg er syk.

Svimmelhet, balanseproblemer. Dette er og verst når jeg har dårlige perioder. Kan ligge i senga og føle at hele rommet snurrer rundt. For ikke å glemme når jeg reiser meg, da går hodet mitt rundt. Gjerne etter at jeg har gått noen meter, da svartner alt og jeg må støtte meg for ikke å falle.

"Flakkende" blikk. Til tider klarer jeg ikke å feste blikket mitt på ett punkt. Øynene mine "flakker" ukontrollert, som om jeg ser på 18 tenniskamper, på likt.

Ømme lymfeknuter. ...det sier seg selv.

Unormal kroppstempratur. Jeg kan fryse og være glovarm, om hverandre. Feber/feberfølelse har jeg tilnærmet alltig.

Manglende immunforsvar. Før var jeg nesten aldri syk. Nå holder det at folk nyser i andre enden av rommet, så blir jeg syk.


 

Vel, det var det jeg kom på nå. Håper det er forsåelig at jeg og mr. ME ikke er bestevenner.

- Caroline

jeg klarer meg.

Nå sitter jeg med et halvt smil om munnen. Har en god følelse inni meg, nå går det bedre. Det er tre ord jeg ofte sier, når folk spør hvordan jeg har det. Ordene jeg sier er slik overskriften lyder - "jeg klarer meg". Jeg bruker disse ordene som svar, når jeg kunne ønske det gikk bedre. Jeg føler det er ytterst unødvendig å nevne at det kunne gått bedre. For jeg vet at det kommer til å gå bedre. Med ME har man gode, og dårlige perioder. Sånn er det bare, og det vet jeg. I en periode der ikke alt er som det skal være, så vet jeg at en god periode ligger på vent. Derfor liker jeg å svare "jeg klarer meg.", det er noe jeg vet at jeg gjør.

Når jeg skrev innlegget natt til 25. august, var jeg helt i kjelleren. Jeg hadde ingenting å gå på, verken fysisk eller psykisk. Nå, fire dager senere, går det mye bedre. Iallefall psykisk. Grunnet mr. Me er det fysiske fremdeles ganske dårlig, men - jeg klarer meg. 

 

- Caroline

hei.

Jeg lever, det går litt bedre nå. Mr. ME er veldig sur fortiden, jeg har minimalt med energi.
Men jeg klarer meg - det vil gå bra. 

 

 

- Caroline

breakdown.

Overskriften sier sitt. Om du har lest noe av det jeg har skrevet før, så har du fått med deg at jeg skriver når ikke alt er på topp. Nå er det langt i fra topp, og jeg vet ikke hvorfor. I dette øyeblikk sitter jeg med rødsprengte øyne, og lurer på hvorfor. Hvorfor jeg brøt ut i tårer, gråt og hikstet, på vei hjem fra en hyggelig filmkveld. Jeg vet ikke svaret, ikke nå. Det bare er sånn, fra tid til annen.

Jeg føler meg helt tom innvendig. De siste dagene har jeg brukt mer sminke enn normalt, når jeg bare skal være med gode venner. Nå vet jeg hvorfor jeg gjorde det. Uten å selv være klar over det, har jeg prøvd å sminke bort tomrommet inni meg. Det har fungert, frem til i dag. Tomrommet sprakk, sminken rant. En smule ironisk, spør du meg. Jeg føler det og slik at jeg er meningsløs. At jeg ikke er godt for noe. En tanke slår meg en sjelden gang, når jeg har disse... sammenbruddene. Jeg har sittet i fem minutt og lurt på om jeg skal skrive den, eller ikke. Grunnen til at jeg er usikker er nok fordi jeg ikke vil at omverden skal se på meg på den måten. Derfor velger jeg å presisere at det er en tanke, som slår meg når jeg er på det svakeste. Vel... Noen ganger slår tanken meg at det hadde vært like greit om jeg ikke var her. Det hadde ikke gjort noe om jeg ble påkjørt. Om jeg bare forsvant. Har i et tidligere innlegg skrevet at jeg har vist en av mine svakeste sider. Jeg tror dette er min desidert svakeste. At det er tider hvor jeg føler meg som et null. Hvor jeg ikke forstår hva i alle dager jeg er godt for. Heldigvis føler jeg det bare slik i kortere perioder. Som oftest har jeg det bra.

Det er godt mulig, om noen av mine venner, familie, eller andre bekjente får litt hakeslipp når de leser dette. Ikke vet jeg, men jeg tror kun det er en person jeg har åpnet meg helt opp for før. Hun har flyttet til Mosjøen, eller noe slikt. Jeg tror en av grunnene til at jeg får slike sammenbrudd er fordi jeg sliter med å åpne meg helt. Forresten, jeg retter på meg selv. To personer har jeg åpnet meg helt for. Førstnevnte, og psykologen jeg gikk til før jul. Jeg ønsker ikke at folk skal vite at jeg er så svak og sårbar til tider. Derfor tar jeg ufrivillig på meg en maske når jeg er blant folk. Ikke bokstavelig talt, så klart. Men jeg lukker meg helt, viser egentlig verken mye glede eller noe sorg. Når masken er på blir jeg usedvanlig hyggelig, og takknemlig. Det er nok en del av forsvarsmekanismen min, å virke hyggelig og... smilende. På en måte er det vel idiotisk av meg, men jeg vil ikke på noen måte dra ned stemninga når jeg er med folk. (Vil bare skyte inn en viktig sak - jeg trives alltid med vennene mine, og det at jeg muligens er overhyggelig når maska er på, betyr ikke at jeg ikke mener det.)

Idag hadde jeg på meg maska. Caroline, mr. ME og maska var på filmkveld. Jeg hadde en meget hyggelig aften, frem til jeg plutselig ikke klarte mer. Om det var mr. ME som slo til, eller om maska begynte å briste, det vet jeg ikke. Kanskje en blanding av begge deler? Som jeg skrev tidligere er kommer maska ufrivillig på. Det er vel egentlig mer automatisk, enn ufrivillig. Det at jeg er så klar over dette kan jeg faktisk sette ord på. Idet jeg satt meg inn i bilen for å kjøre hjem, kjente jeg tårene presse på. Etter å ha kjørt 100 meter, knakk jeg helt sammen. I løpet av den ti minutters lange kjøreturen gråt jeg mer og mer, hikstet etter luft mot slutten av kjøreturen. Hvorfor jeg gråt, det vet jeg ikke. Når jeg parkerte bilen i garasjen satt jeg en bitteliten stund, gråt enda litt mer. Men så fort jeg gikk ut av bilen, sluttet jeg. Maska kom på idet jeg åpnet bildøren, jeg hevet hodet og tørket bort tårene. Nå sitter jeg derimot på rommet, og vet ikke hva jeg skal ta meg til. Jeg stirrer bare tomt i speilet med gjevne mellomrom.

 

Dette ble et innlegg litt i det lengste laget, men det var en lettelse å skrive det ned. Når jeg først begynte, klarte jeg ikke å stoppe. Ikke før nå.

- Caroline

Les mer i arkivet » September 2014 » Mai 2014 » Januar 2014
hits